Maren Oftebro tar sin doktorgrad på NTNU og forsker vanligvis på alger. Men nå kjemper hun en viktig kamp: for sitt hjem, sin helse, men først og fremst for å realisere en miljøvennlig og bærekraftig fremtid. Men avslaget fra Trondheim kommune satte livet hennes på vent og hun må nå finne en løsning i løpet av 2-3 uker. Vil du bli med og heie på Maren og hjelpe henne og kommunen til å finne mulige løsninger, slik at hun kan fortsette sitt brennende engasjement for vår felles grønne fremtid?

(SISTE NYTT I SAKEN kan du lese nederst i artikkelen)

Når håpet blir revet vekk. Ja, dette kunne vært en sak om en ung kvinne som kjenner på så mye stress, at hun blir en del av statistikken som viser at hver tredje nordmann møter veggen – og dermed blir langtidssykmeldt.

Men Maren er bare veldig engasjert – for miljøet og for å formidle hva vi sammen kan gjøre for å skape en grønnere og mer bærekraftig fremtid.

**Maren Oftebro tar sin doktorgrad på NTNU** **og forsker vanligvis på alger. Men nå kjemper hun en viktig kamp: for sitt hjem, sin helse, men først og fremst for å realisere en miljøvennlig og bærekraftig fremtid.**

Hun hadde malt sitt nye mikrohus grønt, for at det bokstavelig talt skulle gli inn i det grønne miljøet som kjennetegner bydelen i Trondheim hvor hun hadde fått lov av grunneier å sette opp sitt nye hjem på parkeringsplassen.

Mikrohuset til Maren Oftebro_LivslystMagasinet.jpg

Det lille huset på hjul tok ikke mer plass enn to vanlige biler. Den midlertidige boplassen skulle gi mikrohuset en trygg stasjon i ca. 2 år – før det skulle rulle videre på Marens grønne livsvei. Det var nesten ikke synlig fra veien, der det stod parkert på den private eiendommen, i området som hovedsakelig består av firemannsboliger oppført mellom 1920-1950. Valget av tomt ble akkurat her, fordi det var forskriftsmessig nok plass og eieren sa ja til å støtte hennes bærekraftige prosjekt. I tillegg var NTNU nærmeste nabo. Helt genialt, hadde hun tenkt, for da kunne Maren enkelt rusle bort til arbeidsplassen hver morgen. Hunden og katten hennes var også fornøyde med sitt nye hjem og omgivelsene. Og alle de hyggelige naboene hadde ønsket henne, dyrene og mikrohuset velkommen.

Likevel skulle idyllen slå sprekker, selv om Maren i flere måneder hadde satt seg inn i alt av søknader og snakket med alle hun kunne få veiledning fra – for å gjøre alt korrekt. Målet var å søke om å få en midlertidig oppholdstillatelse for sitt mikrohus i Trondheim mens hun kunne fullføre sitt doktorgradsarbeid. Hun ønsket også å være et godt eksempel og bidra til at mikrohus kunne bli en naturlig del av den historiske viktige byen, som mange også kjenner gjennom det innovative og fremtidsrettede fagmiljøet som blant annet NTNU og SINTEF representerer.

Avslaget. 24. februar 2022 kom brevet i postkassen, utenfor det lille grønne hjemmet hennes i Gløshaugveien 4 på Lerkendal. Hun leste teksten som umiddelbart tok livet av drømmen om å leve enkelt, men meningsfullt – fordi Maren og stadig flere kjenner på at det er nå tiden er inne for å gjøre en forskjell for å bevare planeten vår.

I flere uker hadde Maren fortalt sine venner, forskerkollegar og andre som var nysgjerrige på hvordan det var å leve i et mikrohus. De hadde kommet hjem og inn i det lille huset, og blitt positivt overrasket. Hver minste del av de få kvadratmeterne var nøye planlagt av arkitektene som brukte sin kompetanse på å lage fremtidens bærekraftige hus. Innovative og arkitektoniske løsninger hadde blitt pakket inn i en mikroversjon av et hus – hvor funksjonalitet og livskvalitet ble kombinert med design og en hjemmekoselig atmosfære.

Maren måtte sette seg og mistet pusten et øyeblikk da hun leste brevet fra Byggesakskontoret i Trondheim:

«Selv om det planlagte tiltaket er lite og i seg selv underordnet vil det likevel påvirke bygningsmiljøet. Det vil fortone seg som et fremmedelement som i liten grad er tilpasset de bygde omgivelsene, som for det meste består av boliger med antikvarisk verdi. Tiltaket vil visuelt oppleves som negativt og Byggesakskontoret mener at plasseringen av et mikrohus vil bidra til å svekke områdets karakter.»

Hun kjente at kroppen stivnet og håpet rant ut av kroppen, før hun leste videre:

«Vi har forståelse for at det i liten grad lar seg gjøre å få til en god utforming av denne type bygg og tilsvarende god tilpasning til et eksisterende bygningsmiljø med antikvariske verdier. Utformingen resulterer i et svært nøkternt uttrykk. Huset vil fremstå som et klart midlertidig bygg, med en viss brakkekarakter som i liten grad samspiller med bygningsmiljøet rundt.

En godkjennelse av et mikrohus i dette området vil kunne føre til en uheldig presedenssituasjon. Dette vurderes å være svært lite ønskelig for området og ivaretakelsen av de antikvariske, historiske og kulturelle hensynene. Selv om boligen ligger i ytterkanten av området kan ikke dette tillegges vekt i vår vurdering.

På bakgrunn av vurderingen over finner Byggesakskontoret ikke å kunne godkjenne omsøkte tiltak, som avslås med begrunnelse i plan- og bygningslloven §§ 29-2 og 30-5. »

Finnes lyset i tunnelen? Maren mister nesten håpet. Hun får ikke sove, bekymringene står i kø og den ellers så livsglade og engasjerte unge kvinnen er ikke til å kjenne igjen. Vennene er bekymret.

Maren Oftebro og venninnen Katharina Nøkling-Eide tar begge doktorgraden sin ved NTNU. Katharina jobber i tillegg som marinbiolog på SINTEF. Hun er også vår forskningsjournalist og matspaltist i LivslystMagasinet hvor hun har sin egen algeserie. Nå engasjerer hun seg sterkt i Marens kamp om å få bo i Trondheim i mikrohuset sitt - og oppfordrer alle som er opptatt av en grønnere fremtid til å gjøre det samme!

Tristheten fyller hele det lille mikrohuset. I ren fortvilelse begynner Maren å skrive et brev til Trondheim kommune midt på natten. LivslystMagasinet har fått en kopi av dette, samtidig som det er viktig å understreke at dette brevet foreløpig ikke er sendt inn til Byggesakskontoret, da hun ønsker å samle inn og få alle mulige råd om hvordan dette realistisk kan løses på en best mulig måte:

” Hei,
Jeg vil begynne med å presisere at der dere sier mikrohus i hage, så stemmer det ikke at huset plasseres i hage. Det er snakk om parkeringsplass, som ellers ville hatt biler stående, og tidligere også har hatt en container stående midlertidig.

Jeg har brukt omfattende tid (måneder) på å lese meg opp på samtlige relevante punkter i plan- og bygningsloven, samt fått rådgivning av andre bekjente som har jobbet med relaterte byggesaker i kommunen i årevis, og gått langt for å sikre at alle lover og regler er overholdt, fordi jeg ønsket å gi kommunen et godt eksempel på at mikrohus kan være et velkomment, grønt, bærekraftig og innovativt tilskudd til sentrale Trondheim.

Jeg har stor forståelse for den antikvariske delen som utgjør Gløshaugveien, og vil presisere at jeg setter pris på dette hensynet og har gjort alt i min makt for å sikre at også mikrohuset kan gli inn i dette nabolaget. Det er derfor IKKE satt i en hage, IKKE for nær bygninger og hindrer ingen ferdsel eller viktig bevaring av antikvariske bygninger etter min, og samtlige mennesker jeg har snakket med, sin oppfatning.

Byantikvaren sier at praksis ved tillatelse av tilbygg og småbygg i området har vært restriktiv og alle boligene må behandles likt mtp. tillatelse. Jeg har forståelse av dette, men leser også at tilbygg og småbygg er snakk om permanente, nye byggeprosjekter tilknyttet husene som står der. Jeg skulle gjerne ønske å vite om det tidligere har kommet inn søknad om et lite mikrohus som kun står der midlertidig. Jeg viser til at det er greit for naboer og gjenboere - og presierer, nok en gang, at dette er snakk om et midlertidig tiltak. Mtp. permanent bygg som ikke kan flyttes uten større inngrep i området er jeg helt enig i at det nok er god praksis å være restriktiv, men dette er snakk om et arkitekttegnet lite hus (les, ikke brakke) som kan trilles inn og ut på hjul og ikke gjør større inngrep enn plasseringen av de mange bilene som allerede står der så lenge beboerne bor i husene.

Hindrer mikrohuset ferdsel? Nei, det kan jeg ikke se hvordan, plasseringen er bak en garasje, mange titalls meter fra vei og godt fra innkjørsel.

Hindrer mikrohuset friluftsliv? Nei, av samme grunn som over. Presiserer igjen at plassering er midlertidig, og på gruslagt parkeringsplass der det uansett ville stått biler.

Er mikrohuset til vesentlig ulempe for omgivelsene? Nei, tolket både jeg og samtlige jeg spurte om råd som lenge hat jobbet med plan- og bygningslov i kommuner. Jeg ser gjerne en mer utdypende og begrunnende forklaring på hva som menes med vesentlig ulempe utover de to nevnte kriteriene eller at det er urimelig «stygt» å se på i omgivelsene.

Ut i fra vedtaket poengteres det av byggesakskontoret og byantikvaren at områdets særegne karakter og gamle hus er ivaretatt nettopp fordi det har vært restriktiv praksis mtp. å endre den eksisterende bebyggelse. Jeg ser oppriktig ikke hvordan dette mikrohuset på hjul endrer bebyggelsen. Det skjer ingenting med hus eller garasje eller hage eller innkjørsel, huset står kun plassert akkurat som et par biler ville stått plassert, på plassen som nettopp er angitt for kjøretøy på hjul. Så det at det endrer bebyggelsen, særlig når det er snakk om en midlertidig plassering, syns jeg er vanskelig å skjønne. Samtlige bygg i Gløshaugveien er der, uforandret, før mikrohuset plasseres, mens det står der, og etter det fjernes. Og jeg poengterer at jeg overhodet ikke har noe ønske om å ødelegge noe av den fine antikvariske følelsen denne bebyggelsen har. Som bringer meg til neste punkt.

Det kommer frem at mikrohuset «vil fortone seg som et fremmedelement», ikke er «tilpasset de bygde omgivelsene», og «visuelt oppleves som negativt», og sist men ikke minst vil «svekke områdets karakter».

Først setter jeg dermed spørsmål ved hvem som opplever mikrohuset som fremmed, utilpasset, negativt og karaktersvekkende. Er det naboene og gjenboerne, som bor der og dermed er de som tilbringer mest tid i gata rundt mikrohuset? Alle har godkjent plasseringen, og jeg vil også presisere at både gjenboere og andre naboer når de har hørt om mikrohuset OG sett hvordan mitt spesifikke mikrohus ser ut, at de synes det rett og slett er kjempekult, nydelig, har sansen for det, og gjerne kommer på besøk - dette er uttalelser jeg gjerne kan skaffe dere skriftlig om det hjelper på troverdigheten. Så naboene ser jeg ikke at har noe stort problem med at et mikrohus står på denne parkeringsplassen midlertidig - snarere tvert i mot.

Hvem andre er det som opplever mikrohuset som nevnt over - er det forbipasserende? Dette inkluderer som dere sikkert er klar over, en haug med studenter, vitenskapelig ansatte, og turgåere. Blant disse mange kolleger og venner, som utelukkende (og spesielt etter å ha sett bilder av huset), syns det er stilig, glir flott inn i naturen med sin grønne farge, og som syns, når jeg forklarte dem hvor jeg ønsket å plassere det, at det var en helt perfekt plass for huset. Ingen har nevnt at det vil forstyrre bebyggelsesmiljøet.

Jeg kan om så trengs gjerne sette meg i bakken overfor nr. 4 en dag og spør samtlige mennesker som kommer forbi hvor fremmed, utilpasset, negativt og karaktersvekkende de syns et grønt mikrohus av furutre ville være plassert i kanten av tomten på den måten - det er ingen jeg har snakket med (og det er mange - mikrohus skaper engasjement!) som har uttrykt noen slike ord som nevnt i vedtaket i forhold til å plassere huset på gitt plass. Tvert i mot så tror jeg det å se et lite mikrohus på vei ned fra NTNU kan vekke nysgjerrighet og engasjement hos studenter, som jeg gjerne ønsker å dele kunnskap og ressurser med rundt bærekraftige alternativer til boligmarkedet for unge uten så mye kapital. Det kan være et godt eksempel på at mikrohus kommer i mange former og farger, og skape inspirasjon til en grønnere livsstil. Så, utenom dette - hvem andre kan oppleve huset som negativt?

Hvis det kun er snakk om at dette er meningen til byantikvaren og deretter byggesakskontoret, så sier jeg rett ut at det syns jeg er uheldig urettferdig og litt trist. Skal meningen til dem som jobber i kommunen inne i sentrum trumfe de som faktisk bor, jobber og tilbringer tid i dette hensynsområdet, i nærheten av det lille huset? Når det i tillegg er snakk om plassering på en parkeringsplass og midlertidig sådan? Jeg vil til sist poengtere at saksbehandler og byantikvar ikke har sett hvordan huset faktisk ser ut eller har bedt om å få se bildet av det før de avgjorde at det var visuelt negativt. Det er et trehus i grønntoner som glir lett inn i naturen og ser hverken moderne, midlertidig eller «brakkeaktig» ut. Det er et hus, enkelt og greit, i lite format. På lik linje med at byggene rundt er hus i store format.

Jeg ønsker å presisere at jeg kan forstå uroen rundt presedens. Og jeg skjønner så klart at det ikke føles greit om kontoret føler de må gi tillatelse til fem-seks nye mikrohus i samme område på grunnlag av at folk kan peke på at mitt fikk tillatelse. Men det tror jeg for det første ikke kommer til å skje nettopp fordi mange med mikrohus i Trondheim flytter seg ut av byen fordi det er så lite fremgang på innstilling til slike hus i byen, og for det andre - det er ikke plass til flere i akkurat dette området. Jeg har snakket med andre naboer i samme område da jeg lette etter tomt, målt opp fysisk og på kart, og selv jeg ser at det ikke lar seg gjøre å plassere selv et enda mindre mikrohus (mitt er standard størrelse) på tomtene til de andre bebyggelsene, grunnet avstand til bygningene og varsomhet rundt hage og alt som ikke er parkering. Så jeg mener byggesakskontoret og byantikvaren ikke har grunn til å bekymre seg over om at det plutselig skulle bli et «populært» område for mikrohus, jeg har fått en avtale med grunneier på nr 4-tomta fordi det er den som har så romslig parkeringsplass at det går an - alle andre eventuelle søknader seg jeg også selv at kan begrunnes avslått rett og slett fordi det er for nære andre hus.

Det kommer frem av vedtaket at tiltaket vil påvirke bygningsmiljøet selv om det er lite og underordnet. Det er klart det vil, og det er derfor jeg har vært påpasselig med å snakke med naboer og gjenboere for å være sikker på at ikke bare er det visuelt fint for meg å se på men også for dem. Jeg gjør mitt ytterste for at for eksempel et vindu som i så fall blir plassert mot naboen kan ha dekkende gardiner til enhver tid, slik at det ikke er snakk om innsyn for noen av oss. Det kan nevnes at plasseringen gjør at det omtrent ikke engang er synlig fra gata. Jeg vil argumentere for at et midlertidig mikrohus plassert i enden på denne tomta vil faktisk nettopp ta hensyn til bygningsmiljøet, ved å ikke påføre noen endring til gata og byggene mer enn to parkerte biler ville gjort. Samme poeng mener jeg også viser at det ER forenlig med bevaring (det er ikke engang snakk om å bygge det her, bare plassering av et ferdig hus), fordi det ikke har fremkommet noe bevis, utover meninger i vedtaket, som oppbygger påstanden om utilpasset, fremmed, negativt og karakternedsettende. Tvert imot.

Det presiseres i vedtaket at bygget er nøkternt uttrykt og i liten grad utformes i tråd med omgivelsene. Jeg vil nok en gang presisere at saksbehandler og byantikvar ikke har sett hvordan huset faktisk ser ut, der farge og materiell kan ha MYE å si for byggets uttrykk. Husene som er antikvariske er trehus i ulike farger - hvitt, grått, blått, gult, rødt - og mikrohuset er et trehus i grønn farge - som naturligvis glir best inn i de grønne frodige omgivelsene av alle hus der mtp farge. Og midlertidig sådan. Om det så er ønskelig har jeg ikke noe problem å male huset i farge som matcher bygningen på tomta. Det er ikke viktig for meg hvilken farge det har, jeg valgte denne nettopp for å få det til å gli fint inn i omgivelsene og IKKE være visuelt i veien – men det er ingenting som er viktigere for meg enn å ha et sted å plassere hjemmet mitt.

Til sist vil jeg si noen ord om hva som faktisk står på spill for meg nå, som en beboer i kommunen. Jeg har tro på at et annet boligmarked enn det vanvittig dyre og ekskluderende vi, særlig unge borgere, nå befinner oss i er mulig, og med et land som har overflod av både ting og plass så blir det mer og mer populært å leve enkelt, oversiktlig og bærekraftig. Et mikrohus er en fremtidig investering i billigere alternativ til et mer bærekraftig hjem (uten å gå detaljert inn på bærekraft er det jo utelukkende mye mindre materialbruk til mikrohus). Det er meget, meget synd å se at kommunen setter seg så hardt på bakbeina grunnet visuelt uttrykk som de selv ikke har sett bilde av engang, og som andre beboere i dette antikvariske området har beskrevet som landskapsvennlig og pent.

Trondheim kommune sier at deres motto er å være «åpen, kompetent og modig». Alt ved dette vedtaket, som betyr livet for meg, viser i stor grad at de ikke vil være hverken åpne eller modige. Jeg hadde et sterkt ønske om å bidra til deres kompetanse om mikrohus, men holdningen oppleves utelukkende som konservativ, lite endringsvillig, og at det er forutinntatt at mikrohuset på ingen måte kan være forenlig med eldre trehus (som store deler av byen faktisk innehar).

Dette har jeg enormt tro på for framtiden, og det er mitt hjem og min hverdag - livet mitt, med andre ord. Jeg har satset alt jeg har nå på å få kompetanse, være åpen og modig, og bane vei for fremtiden. Jeg er tidlig i min karriere og har ikke flust med penger, så bare det å søke om å få stå der i et par år og nå behøve å klage på vedtaket utgjør faktisk ikke småpenger for meg. Det er en stor investering med ethvert hus, og det å få uforutsette store utgifter på grunn av at kommunen står såpass hardt på bakbeina er uheldig for meg, på toppen av isberget med utfordringer. Økonomisk, men også det å jobbe hardt med plasseringsmuligheter og søknad har krevd MASSE energi og tid. Som leder meg tilbake til at det er hele mitt liv og hjem det står på her.

Det trengs vel ikke å presisere hvor enormt viktig det er å ha et stabilt og trygt hjem. Jeg har brukt ufattelig mye tid på å passe på hver eneste detalj rundt plassering av mikrohuset for å være sikker på at kommunen ikke kunne ha noen reell grunn til å gi avslag, og samtalte med hele min utstrakte omgangskrets av akademikere, landskapsarkitekter, kommuneansatte, miljø- og bygningsvernere m.m., for å være sikker på at det skulle gå helt fint om huset sto på denne parkeringsplassen et år eller to. Jeg, og de andre i prosessen, så etter alt dette arbeidet ingen grunn til avslag. Å dermed få det, med en så tynn grunn som diskutert over, er å få teppet rykket ut under sine bein, der hus og hjem, ambisjoner, trygghet og stabilitet, samt troen på en innovativ og bærekraftig framgang (rett ved et innovativt og bærekraftig universitet), forsvinner og etterlater seg stress, mistillit, ustabilitet og søvnløse, desperate netter.

Jeg har som sagt jobbet enormt med å få alt det lovlige på plass til punkt og prikke, mens jeg samtidig ønsker å bruke energien min på doktorgraden jeg er lidenskapelig opptatt av her på NTNU. Det gir meg endeløse mengder stress å svært uventet, og med kort varsel, ikke ha noe sted å ha hjemmet mitt, samt meget dårlig tid (i all praksis tilnærmet umulig) å få til å finne et nytt sted - som jeg nå ikke vet hvordan jeg skal tolke rett ift. reguleringer dersom kommunen og byantikvarens umiddelbare mening vekter over all fornuft og rasjonalitet. Jeg er nær ved å sykmelde meg på grunn av dette stresset, og alt dette bare fordi et par personer som ikke engang har sett huset mitt umiddelbart bedømmer det som utilpasset, fremmed, negativt og karaktersvekkende.

Vær så snill. Vær så snill - dette er mitt hjem som kun skal stå på en romslig parkeringsplass midlertidig der alle gir det grønt lys, og jeg hadde virkelig troen på at Trondheim kommune ønsket å vise mer villighet og bane vei for nye, fremtidsrettede bomuligheter for sine innbyggere. Jeg blir trist av det, og det påvirker i tillegg alle rundt meg, som mister tillit til kommunen fordi de ser hvor viktig dette er for meg og selv støtter en slik fremtidsretta livsstil. Må jeg ende opp med å flytte ut av kommunen, miste helt troen og i verstefall forlate min doktorgrad på grunn av at jeg ønsker at mikrohus skal bli en mer akseptert livsstil?”

(Red.anm. Dette er Maren Oftebro sitt første utkast av brevet til Byggesakskontoret i Trondheim kommune, som ikke er ferdig og heller ikke sendt, men som viser hennes side av saken, følelsene og ikke minst hennes personlige engasjement).

Tiden går og Maren må snart levere inn en klage på vedtaket, som kun har en 3-ukers frist fra 24. februar. Derfor har LivslystMagasinet laget denne saken, fordi vi tror på løsninger og vi tror på en grønnere og mer bærekraftig fremtid – hvor mikrohus også blir en naturlig del av bybildet i Trondheim og i resten av Norge. Til og med statskanalen NRK har med omvisningen av et tilsvarende mikrohus i TV-programmet: ”Hvem bor her?”, som er en serie som viser flotte hus og leiligheter, med moderne og designaktuelle løsninger til inspirasjon for tusenvis av seere. Men Maren er ikke med i en TV-serie. Hun kjemper for sitt hjem, sitt bærekraftige og miljøvennlige engasjement. Denne kampen begynner å gå løs på helsen hennes, som igjen går utover hennes doktorgrad og forskningen på algene i havet vårt.

Derfor oppfordrer LivslystMagasinet alle som vil være med å heie på Maren til å dele denne artikkelen videre i sosiale medier og til alle som bryr seg om en grønnere fremtid. Vi håper også at noen i Trondheim kommune kan hjelpe til med å finne gode og bærekraftige løsninger for engasjerte mennesker som Maren.

I tillegg oppfordrer vi alle som kan hjelpe Maren videre med konkrete råd, juridisk ekspertise med paragrafer som kan brukes, eiendomseksperter for å finne godkjente steder å sette opp mikrohus i byen, politisk støtte og frivillig bistand til å ta kontakt med oss ved å send en e-post til redaksjonen: post@livslystogmotivasjon.no eller sms til mob.nr: 90071428 (Redaktør: Rebekka Nøkling), slik at Maren kan bli boende i sitt mikrohus i Trondheim. Vi vil også følge Maren videre, fordi hun er en viktig inspirasjon for alle andre som vurderer å ”gå fra ord til handling”, ved aktivt å velge en ny og bærekraftig levestil – som kommer planeten vår til gode!

Så LivslystMagasinet håper at du vil være med i heiagjengen og ja: vi tar imot alle gode ideer og løsningsfokuserte tips hele døgnet!

SISTE NYTT I SAKEN: LivslystMagasinet fikk mange tips i denne saken og flere tusen leste vår artikkel og engasjerte seg. Konkrete råd kom fra arkitekter, jurister og andre fagpersoner. Vi videreformidlet disse og sendte tips til både lokalpressen i Trondheim og flere mail til Trondheim kommune. Uten at vi kan si direkte om våre innspill bidro til løsningen - så kan vi med glede fortelle at Maren fikk fortsette å bo i minihuset sitt - og dette omtales i Nidaros.no: Kommunen sa nei, og ba henne flytte. Nå kan Maren juble!

Relevante linker:

Kommunen sa nei, og ba henne flytte. Nå kan Maren juble! (Nidaros.no)

Hjem på hjul: Vil ha enklere regler for mikrohus (Magasin Oslo kommune):

«Hvem bor her?» NRK-serie som viser tilsvarende mikrohus (hele episoden)

Er mikrohus boligdrømmen på seks hjul? (DNB Nyheter)